Mange foreldre glemmer at når de forbyr noe til barna sine, er det nødvendig å forklare årsaken til forbudet. Jeg forsto fordelene med denne enkle teknikken ikke bare fra eksemplene på kjente mødre, men også fra min egen. Jeg vil dele med deg flere historier.
- Forbud uten ord gir ingen resultat
Min nære venn jobber som frisør. Forleden fortalte hun indignert meg en historie som skjedde på jobb.
Siden hun også jobber i helgene, men det ikke er noen barnehage, måtte hun ta datteren (3 år gammel) med seg til frisøren. Til å begynne med var alt rolig, barnet hadde noe å gjøre, men lekene ble fort lei.
På dette tidspunktet ankom en ung jente som hadde en vakker veske med en blank kjede. Jenta la vesken på setet ved siden av seg selv, og ventet på sin tur, begravde seg selv på telefonen.
En slik handling provoserer i seg selv ulydighet.
Naturligvis ble barnet tiltrukket av et nytt lyst leketøy. Babyen, uten å spørre, begynte å trekke i vesken og til og med ta den på. Jenta la merke til, var rasende, henvendte seg til min venn. Det samme bare fanget kjeden fra hendene.
Barnet forstår ikke umotiverte handlinger. Hun så et "leketøy", de tok henne bort uten å forklare noe. Som et resultat forsto babyen ikke årsakene til denne handlingen og var opprørt.
Naturlig, uten skikkelig forklaring, rakte jenta igjen en andres veske. Eieren gjorde en direkte observasjon direkte til henne, og moren tok igjen posen bort uten forklaring. Dette ga ikke noe resultat, og situasjonen gjentok seg.
Som et resultat brast babyen i tårer, og jenta tok ting og dro. En venn snekret foraktelig at de dårlige hadde vokst opp. Men vi legger oppdragelsen og en viss feil ligger hos henne. Hva var galt i situasjonen?
Mor skal ha tatt bort datterens veske og sagt at det er umulig å berøre andre menneskers ting.
Løsningen er enkel, og effekten er veldig viktig. Barnets hjerne er ikke alltid i stand til å forstå nøyaktig hvordan det skal opptre i en bestemt situasjon, så barnet trenger en forklaring. Ellers vil han gjenta den perfekte handlingen og ikke forstå konsekvensene.
- Det er umulig, fordi jeg sa det ... Hvor er motivet?
Et annet viktig problem med å forklare forbudene sine for barn er mangelen på spesifisitet. Ethvert forbud må argumenteres ordentlig.
Da vi var på ferie, på stranden observerte jeg følgende situasjon. Gutten, tilsynelatende 3-4 år gammel, ønsket ikke å ha panama-hatt. Moren fortsatte med å trekke henne hardnakket.
Barnet tok av seg panama-hatten, kastet den bort, og moren fortsatte å ta den på og var nervøs. Tilsynelatende skjønte hun at uten forklaring det ikke ville fungere. Og så fulgte en dialog:
- Ta på deg panama-hatten.
"Jeg vil ikke."
- Det er umulig uten panama.
- Hvorfor?
"Fordi jeg sa det."
I ansiktet til babyen ble en misforståelse tydelig lest. Og mor, som om ingenting hadde skjedd, fortsatte å sole seg. Personlig synes jeg denne tilnærmingen er helt feil. Uttrykket “Fordi jeg sa det”, viser selvfølgelig foreldrenes autoritet, men bærer ikke noe moraliserende øyeblikk.
Hva bør gjøres i denne situasjonen?
Barnets spørsmål “Hvorfor?” Måtte besvares med en konkret forklaring. For eksempel: "Fordi uten panama, vil hodet skade deg fra solen." Forklaringen er enkel, men motivene er klare for babyen.
Når de er ekstremt nysgjerrige, vil små barn vite alt om alt, inkludert årsakene til visse handlinger. Både foreldre og sine egne.
- Skriking og banning er ikke det beste alternativet til en rolig forklaring
Men denne historien er direkte knyttet til meg. Datteren min og jeg slapp av i parken i nærheten av lekeplassen. Mens vi snakket med mumier, var barna opptatt i sanden.
På et tidspunkt hoppet en av mødrene skarpt og begynte å skrike på hele plattformen, slik at babyen ville kaste en annens leketøy funnet dypt i sanden. Og alt dette ble gjort i en imperativ tone.
En nabo da i øret mitt sa: “Se, det er så mye mening i å rope. Barnet vil ikke forstå ”. Jeg var enig med henne, og da gjorde jeg den samme feilen, men allerede hjemme.
Datteren min ønsket å spille et nettbrett, selv om det var for sent, og jeg måtte legge henne i seng. Og du selv vet sikkert hvor vanskelig det er å legge et barn hvis han ikke ønsker å sove i det hele tatt. Derfor sa jeg, allerede veldig sliten, med en hevet stemme at ingen ville spille. Og så husket jeg hva som skjedde i løpet av dagen.
"La oss lese bedre om deg om natten, så får du sove fredelig og søtt." Og å spille om natten er dårlig, de gir ikke drømmer gode drømmer.
Akkurat slik klarte jeg ikke bare å forklare forbudet mitt, men også dra nytte av det. Løftet om et interessant eventyr fikk datteren raskt til å legge seg, og under lesningen sovnet hun også raskt.
Blant alle måter å forklare foreldreforbud er skrik det verste alternativet. Dette påvirker psyken og selvtilliten til barnet, dessuten kan de absolutt ikke forklare noe!
Jeg håper disse historiene vil være nyttige og moraliserende, fordi vi alle minst en gang tok feil av å forby noe til barnet.
(Ingen vurderinger ennå)
Laster inn ...
